Tar det aldri slutt?

Det begynner å føles som om løpetiden har vart i månedsvis.., og jeg lengter etter gamle-Nikki! Nå gruer jeg meg for hver tur ut, hun drar som om hun var en topptrent trekkhund, og er helt umulig å få kontakt med! Og så er saker og ting plutselig skumle; hun bjeffer på løv, parkerte biler og lyder og lys.. Når hun er inne kjeder hun seg, så hun har plutselig begynt å stille seg foran sofaen og bjeffe på oss. Da oppstår et dilemma, jeg vet hun responderer best på ignorering ved slik bjeffing, men løpe-Nikken er meget utholdende, og jeg må tenke på de vi bor vegg-i-vegg med..

Igår hadde vi første trening på kurset i konkurranselydighet, det var en pinlig affære;) Nikki var helt distre... Først skulle vi trene fokus, det var ikke eksisterende hos oss. Treneren sa vi kunne gå over til noe med mer futt i, så vi skulle trene target på musematte. Denne la hun seg bare på... Hun oppførte seg som om hun ikke engang så targeten! Så da hentet treneren en klosse for å trene utgangsstilling, her fikk hun en perfekt stilling før hun heller ville gnage på klossen.. Alt dette er jo ting vi har jobbet med, men igår klaffet ingenting.. Men jeg vet at jeg nok bør senke kravene ennå litt mer nå mens hun løper.

Hentet frem igjen musematten idag, og da gikk det jo selvsagt som en drøm:)

Bestevennene trener innkalling


På søndag gikk vi rundt Mosevannet, Nikki lå på skrå store deler av turen, og jeg har treningsverk i armene ennå!




Denne svanen kom plutselig brasende ut av vannet for å skremme vekk Nikki, hun derimot var så opptatt av lukter at hun ikke enset de hvesende dyret, heldigvis!